Airedale Terrier

Les her om 
Airedale i dag og før  

Helhetsinntrykk:
Den største av terrierne. Muskuløs, energisk og ganske kompakt, 
verken høystillet eller overdreven lang i kroppen.

Atferd/Temperament:
Skarpt uttrykk, raske bevegelser, 
på tærne av forventing ved den minste foranledning. 
Karakteren sees i øynenes uttrykk, ørebæring og rett oppstående hale. 
Utadvendt og selvsikker, vennlig, modig og intelligent. 
Alltid våken, ikke aggressiv, men fryktløs. 

Forlemmer
Helhetsinntrykk: Fullstendig rette med god benstamme.
Skulder: Lang, godt tilbakelagt, skråstilt. Flate skulderblad.
Albue: Plassert loddrett under kroppen, beveger seg fritt langs sidene.
Poter: Små, runde og kompakte, kraftige tredeputer. Moderat hvelvede tær, verken inn- eller utoverdreide.

Kropp
Rygg: Kort, sterk, rett og jevn uten svakhet.
Lend: Muskuløs. Hos en tett og kortkroppet hund er det liten avstans mellom ribben og hoften. Hos hund med lang lend vil denne vise svakhet.
Bryst: Dypt, dvs. til albuene, men ikke bredt. Godt hvelvede ribben.
Hale: Tradisjonelt kupert*.
Kupert: Høyt ansatt og bæres rett opp, ikke rullet over ryggen. God styrke og substans. Halespissen omtrent i høyde med nakkeknølen.
Ukupert: Høyt ansatt og bæres så rett som mulig, ikke rullet over ryggen. God styrke og substans.

Baklemmer
Lår: Lange og kraftige.
Knær: Godt vinklede, verken inn- eller utoverdreide.
Underlår: Muskuløse.
Haser: Lavt ansatte, parallelle sett bakfra.
Poter: Små, runde og kompakte, kraftige tredeputer. Moderat hvelvede tær, verken inn- eller utoverdreide.
Bevegelser: Bena går rett fremover. Forbena beveges fritt, parallelt med sidene. Sett forfra skal forbena danne fortsettelse av frontens rette linje, med potene i samme innbyrdes avstand som albuene. Godt fraspark bak sørger for fremdriften.

Pels
Hårlag: Hard, tett og ru, ikke så lang at den virker lurvete. Rett og tett tilligende, dekker kropp og ben. Dekkpels hard, ru og stri, kortere og bløtere underpels. Den hardeste pelsen kruset eller bare litt bølget. Krøllet eller bløt pels høyst uønsket.
Farge: Sadelen sort eller grizzle (gråsprengt), også oversiden av nakken og fremsiden av halen. For øvrig tanfarget. Ørene oftere en mørkere tanfarge, sjatteringer forekommer rundt halsen og på siden av skallen. Noen få hvite hår mellom forbena aksepteres.

Størrelse og vekt
Mankehøyde: Hannhunder: ca 58-61cm. Tisper: ca 56-59cm
Vekt: mellom ca. 20 og 25 kg

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilene er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
- Over- eller underbitt.
- Hengende eller for høyt ansatte ører.
Grove feil:
- Lyse eller utstående øyne.
- Krøllet eller bløt pels.
Diskvalifiserende feil:
Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt. 

Opprinnelse og Historie  

Navnet kommer fra dalen Aire i Yorkshire i England.  I begynnelsen ble den også kalt Waterside Terrier og også for Bingley Terrier eller Working Terrier.

Utgangspunktet for Airedale Terrieren kan på mange måter tas i den industrielle revolusjon som foregikk i England for 150 - 200 år siden.  Man begynte å utnytte vannkraften, fabrikker vokste opp langs elvebreddene.  Slik var det også i områdene i Yorkshire nord i England.  Det oppsto mange arbeidersamfunn hvor inntekten ikke var all verden.  For å spe på inntekten drev man forskjellige former for jakt; samt at veddemål og hundekamper, som var den tids "sport" også var populært.  Til disse formålene benyttet man bl.a. hunder.

Man jaktet på forskjellige typer vilt og det ble drevet fiske.  Et av dyrene som vanskeliggjorde jakten var oteren.  og selv om hundekamper var blitt forbudt i England i 1835, foregikk slike kamper med veddemål fortsatt utstrakt.  Folkene i Yorkshire-området følte behov for en hund som kunne hjelpe dem med alt dette.  Ideelt sett burde man hatt flere hunder, men økonomien dengang tillot ikke slik luksus.  Etter hvert er det blitt mange myter om hvordan denne rasen ble til som man mente var best egnet til disse formålene.

I ettertid kan det sien at "skaperne" av Airedale Terrieren hadde en suksess som gikk langt utover hva noen kunne ha forestilt seg.  De skapte nemlig en rase med en rekke sjeldne talenter, dyktig på et uttall av områder og med en helt spesiell karakter.  Dette og det faktum at Airedale Terrieren er en rase som er "lagd" av mennesker, er omtrent det eneste man med 100% sikkerhet kan enes om.  Resten, eller mye av det resterende, blir utstrakt gjettverk.

Selv om Airedale Terrieren som rase ikke går lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet, er rasens opprinnelse omgitt av diskusjoner og spekulasjoner, og nemlig også en viss romantikk.  I flere bøker skrives det nesten om "hemmelige" prosesser - og man tenker straks på noe som har et skjær av lysskyhet over seg.

Men realitetene er nok litt annerledes.  For selv om skapelsen var hemmelig, så skyldes dette kanskje mer at rasen, som sagt, ble skapt av den vanlige arbeiderklassen.  Disse menneskene var mer opptatt av funksjonalitet enn skjønnhet.  Detaljene - eller stamtavlene - ble ikke ført som de kanskje burde, og det er derfor godt mulig at en mengde raser har vært inne i bildet.  Det eneste som er 100% sikkert, er at Otterhunden var en hovedbidragsyter til den nye rasen.

Oterhunden skulle fremskaffe den rette størrelsen, den skulle skaffe en "bedre nese", den skulle gi en pels som var vannavstøtende og den skulle gi en hund som hadde en affinitet til å ville arbeide i vann.  Oterhunden kan nok være tøff nok på sin måte, men når det gjaldt motet og jaktegenskapene til Airedale Terrieren, er det komponenter fra terrierblandingene som har brakt dette inn.  oterhund og bidrag fra terriere ville dermed også kunne gi en hund som bedre ville kunne være i stand til å takle større typer vilt.  Holland Buckley, som var en av de store ekspertene på rasen, hevder at den virkelige og betydningsfulle krysningen med oterhund ble gjort i 1853 nær Bradford. 

Men det er når terrierne og de andre komponentene skal avklares, at tingene blir forvirrende.  ekspertene - ut fra logikk og genetikk - sier at terrierbakgrunnen må komme fra den lille strihårede Black & Tan Terrieren. Og mange navn er brukt på disse:  Broken Coated Working Terrier, Old English Black and tan Terrier osv.  I det hele tatt har det vært spekulert rundt ganske mange av dagens kjente terrierraser når det gjelder "innblanding".

Det som er sikkert, er at man hadde fått avlet frem en flerbrukshund med mange unike egenskaper.  I begynnelsen ble den hetende Waterside Terrier, for så en periode å gå under betegnelsen Bingley Terrier.  men ingen likte helt disse navnene, og man havnet til slutt ved navnet Airedale Terrier.  Første gangen man så rasen på utstilling under dette navnet var i 1883, og første gang rasen var oppført i den britiske kennelklubbens Stud Book var i 1886.  I 1891 kunne man så kåre rasens første offisielle champion, som var Newbold Test.  Rasen fikk selvfølgelig også sin første offisielle standard.  Den britiske standarden er også en av de få som trekker inn dette med hvor viktig temperament er.  for dette er en av rasens unike ting:  Den har beholdt vennligheten fra Oterhunden , men den har beholdt gnisten fra de andre terrierrasene.  Noen har ganske riktig betegnet Airedale Terrieren som en "jernneve i en fløyelshanske".

Innen enkelte andre terrierraser har det vært hevdet at Airedale Terrieren er for stor til å være en terrier, ikke minst p.g.a. dette at den ikke kan "go to earth".  Om den ikke har kunnet akkurat dette, har den bevist at den er en terrier til fulle, noe ikke minst betegnelsen "Terriernes Konge", skulle bekrefte.

Etter som tiden gikk, fikk rasen utbredelse over hele England.  Den ble ikke lenger bare brukshunden den opprinnelig var tenkt som.  Det ble som utstillings- og familiehund den ble mest kjent etter hvert som årene gikk.  I Begynnelsen av 1900-tallet var rasen blitt så populær at den fikk utbredelse til de fleste land i verden.  På 1920-tallet var den faktisk den største rasen i USA, noe som nok i særlig grad skyldtes at daværende president Harding hadde en Airedale Terrier.  til Norge kom den i 1911 og her ble det første valpekullet registrert i 1914.

Imidlertid har rasen fra tid til annen hatt sin renessanse som brukshund på forskjellige områder, og som mange entusiaster fortsatt mener den er ypperlig egnet til.  De bruksområdene det er blitt mest kjent på, er kanskje som vakt-, politi og militærhund rundt den 1. verdenskrig.  Spesielt brukte britene den i stor utstrekning og det finnes en rekke trykte beretninger om dens meritter og mot.  Det er særlig den kjente britiske hundetreneren oberst Richardson som i flere av sine kjente bøker har skrevet om Airedale Terriere og de unike mulighetene rasen egentlig har.  i dag vet vi at i bl.a. Tyskland og i USA brukes Airedale Terrieren langt mer enn i Norge, både som bruks- og jakthund.  her i Norge har vi bl.a. hatt godkjent lavinehund og førerhund innen rasen de seneste årene.  Like etter krigen deltok rasen med stor suksess o norgesmesterskapene i hundespann.  Og dens "rykte" om at den ikke kan brukes som lydighetshund, kan avkreftes ved at det også har vært en lydighetschampion i rasen for noen år siden.  Ellers har vi sett den som deltager på agilitystevner de siste årene.  med sin styrker og intelligens kan den læres opp til det meste, og sporsøk, kløv og hundespann er ypperlige aktiviteter for en Airedale Terrier.

Rasen er ikke spesielt stor når det gjelder registreringstall i Norge i dag.  I 1996 ble det registrert 60 nye valper .  Det høyeste registreringstallet i Norge hadde man i 1973 med 321 hunder.  Innen rasen finnes det i dag 10-12 oppdrettere, på utstillinger gjerne 10-20 deltagere.  I utstillingsringen hevder rasen seg ofte godt blant de totalt 28 forskjellige terrierrasene, og den kan skilte med en rekke gruppeseire de siste årene.

Alle er kanskje ikke klar over at Airedale Terrieren hører til de såkalte trimmerasene.  Den har en såkalt "dobbeltpels"; en tett, hard og stri overpels, og et kortere, mykere lag med underull.  Dette vil si at hunden skal trimmes, som betyr at dekkhårene skal nappes ut med roten når pelsen er "moden".  når overpelsen holder på å dø blir det grått inne ved roten, og gråner utover til spissen.  Når denne prosessen er godt i gang er hunden trimmemoden, og den døde pelsen lar seg lett nappe ut.  Dette bør gjøres minst 2 ganger i året.

Rasen hører inn under Norsk Terrier Klub og har under denne klubben sin egen rasegruppe.  Disse eierne har igjen "organisert" seg i Airedale Terrier klubben.  Denne uoffisielle raseklubben ble dannet i 1977 og nærmer seg derfor nå med raske skritt 30 år.  til sammen er det nesten 300 Airedale Terrier-eiere som har tilknytning til denne klubben.  foruten å ivareta rasen på best mulig måte i Norge, utgir klubben eget medlemsblad 4 ganger i året, det holdes trimmekurs, medlemsmøter, lydighetstrening, turer, aktivitetsdager med bla agility eller sporsøk.  klubben har også gjennomført en stor helseundersøkelse på rasen. Årlig holdes det Open show, hvor gjerne mer enn 50 hunder i rasen stilles ut.